Hun har tatt mage portrettbilder og er kjent for dette. Bildene setter hun sammen til bildeserier og det er dette utstillingen handler om.
Alle bildene er plassert slik at du skal kunne se personen på bildet i øyenhøyde, slik hun gjorde da hun tok bildet. Dette er for å kunne skape et gjerne litt mer personlig forhold til menneskene på bildet. De eldste bildene er også i samme størrelse som vanlige mennesker.
Hun har en spennende måte å arbeide med protrett på. Hun midstiller motivet og har ofte horisontlinjen midt i bildet. For å kunne få en bra bildeserie med å gjøre ting på denne måten må du være ganske god. Det er lettere å ta bra portrettbilder om du har motivet og horisonten i det gylne snittet og interessepunktene.
Det som gjør at hennes bilder er i en serie er at bildene får en sammenheng i bakgrunnen, bakgrunnen og stedet hun fotograferte på er ofte den samme. Hun bryter noen ganger med dette også, men alle regler har unntak.
Alle hennes arbeider er "orginale" med dette mener jeg at de ikke er manipulerte. Hun har tatt bildet direkte fra kamera og videre til fremkalling. Dette er det også få som gjør i dag, men er en teknikk verdt å lære seg.
Mange skoler, slik som vår, har et mørkerom, men det er ikke lov å bruke dette. Det er på grunn av at kjemikaliene som brukes kan føre til langsiktige skader, og kan være helsefarlig.
Denne utstillingen er vert å få med seg om du er glad i foto, og liker en utfordring i å se på bilder. Ved å se på hennes bilder kan du selv lage en historie til hvorfor du tror at akuratt det bildet, eller den serien er tatt. Bildene "taler til oss" på ett vis. Utstillingen kan gjerne også virke litt kjedelig om du ikke har en guide med deg, eller annen bakgrunnskunnskap.
De bildene jeg likte aller best var de som var tatt i en militærleir. Også bildet over var ett av de bildene jeg likte aller best.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar